Digitalt tema i klassen?

"Velg ut ett av temaene fra første samling som du kunne tenke deg å prøve ut i klassen din. Kort om hvordan og hvorfor." Lett skal det ikke være. Og det var dette med begrensningens kunst da... Det er flere ting jeg kunne tenke meg å prøve: bruke jumpcut til å presentere lyrikk, bruke blogg som en eller annen form for faglogg, jobbe med hypertekster i forbindelse med dialektlære... I det store og det hele. Men jeg har gjort mitt valg. Og jeg har landet på et spørsmål jeg har slitt med siden jeg startet bak kateteret: Hvordan gjøre nynorsktimene mer interessante og spennende. Jeg er på ingen måte sikker på at jeg har sett lyset nå, men jeg har i alle fall funnet en ny innfallsvinkel som det kan være verdt å prøve ut.

I læreplanen i norsk står det at elevene skal "skrive tekster i ulike kreative sjangre". Akkurat det gjør de allerede, men nå vil jeg at de skal skrive hypertekster. På vg1 studiespesialisering bruker jeg å kjøre nynorskinnleveringer hvor elevene får i oppgave å skrive en fortelling. Til denne fortellingen plukker jeg ut 20 tilfeldige verb og 20 tilfeldige substantiv. Det eneste kravet jeg stiller er at alle ordene må brukes minst en gang, og fortellingen er ferdig når alle ordene er inne. (Det blir ganske underholdende fortellinger av dette, og det er morsomt å rette.)

Det jeg nå ser for meg er at elevene for det første må skrive disse fortellingene på pc. Dernest skal verbene og substantivene jeg har plukket ut alle bli til pekere som viser til linker mellom elevens tekst og tekster utenfor elevens tekst. Jeg har dessuten lyst til å kreve at de linker hverandres tekster. Resultatet kan bli en svært så intrikat og ulineær hypertekst, men elevene får oppleve at tekstene deres tar uventede vendinger, og at de er medskapere i hverandres tekster. Dermed vil de lære en del om hverandres skriveprosess, og jeg tror det er sunt for elevene å skrive for et annet publikum enn bare læreren.

Formålet her er jo ikke å lage en stramt komponert tekst som oser av logisk og kronologisk oppbygging, men å leke seg med språket og skriveprosessen. Kanskje blir noen av dem også mer glad i å skrive, og jeg tror dette kan være en hjelp til de av våre elever som påstår at de ikke kan skrive fordi de ikke har fantasi...

Gjenkjennelsesglede?

Det er jo eksamenstid...

Norsklæreren

Tidsskriftet Norsklæreren nr. 1 2007 har følgende tema: Digital kompetanse og digitale læringsverktøy. Det ser ut til å være mye nyttig der.

Liksom-vår i Finnmark!

"Kom mai du skjønne milde" heter det i sangen... Husker ikke i farta hvem som skrev den, men en finnmarking var det definitivt ikke! For akkurat nå, akkurat her viser gradestokken såvidt over null, østavinden bryter seg vei inn til beinet og man trenger ikke gå langt for å finne materiale til snøballkrig. Det er vel dette som kalles eksotisk...!

SMS

Mange ser på sms som et ungdomsfenomen. Ungdommens språk, ungdommens måte å kommunisere på. Derfor tenkte jeg at jeg skulle sammenligne sms'er fra en av mine elever (16) og meg selv (faretruende langt oppe i 30-åra). Sms'ene er reelle, og er fra mars 2007.

Første melding fra min elev:
Hei! Skal æ sende lyrikkanalysen over mail? Skal jo ikke på skolen imorgen. Hanne
Her ser man at hun bruker vanlig rettskriving, tegnsetting og setningsoppbygging generelt. Det eneste "avviket" man finner er bruken av det personlige pronomenet "æ" som jo finnes i hennes dialekt. Jeg stusser også litt over uttrykket "over mail"; det er vanligere å si "på mail". Hun velger dessuten å signere med navnet sitt - noe man normalt sett ikke forventer at en 16-åring gjør.

Fem minutter etter får hun følgende svar fra meg:
Gjør d du. Har du adressa?
Jeg innleder ikke med "hei", og jeg tar heller ikke med noen signatur slik hun gjør på foregående melding. Den første setninga i denne meldinga er kort og muntlig. Skulle man ha skrevet den fullt ut ville det kanskje bli: "Det kan du gjøre." Når jeg etterpå skriver: "Har du adressa?" er det inneforstått at det her er snakk om e-post-adressa - siden det er gått så kort tid siden den første meldinga ble sendt. Dette er ellers en fullstendig setning. Man ser også at jeg, som norsklærer, bruker "d" når jeg sender sms til mine elever...

Cirka ti minutter senere svarer Hanne:
Ja, har dn. Men du, dt kan være oppgaven ikke blir fult 4 sider... men sender dn nu i løpet av dagen
Nå vet hun at jeg kjenner nummeret hennes så hun bruker ikke signatur. På grunn av kort tid mellom meldingene trenger hun heller ikke å spesifisere hva "dn" er. Ellers er setningsoppbygginga normal. Tegnsettinga begynner bra med både komma og punktum, men etter hvert "avviker" det noe ved bruk av ... inne i setninga (på et sted der man vanligvis ville forvente et komma), og hun setter heller ikke punktum til slutt. Bortsett fra dette staver hun ordet "fullt" feil, og hun bruker "nu" som er vanlig i hennes dialekt. Hun benytter også forkortelsene "dn" og "dt" - den siste noe overraskende hvis hensikten var å økonomisere med tegnene.

Det er altså i dette tilfellet ikke noen markant forskjell på måten jeg og Hanne bygger opp meldingene på, men jeg tror nok at Hanne var noe obs på hvem hun henvendte seg til og at hun nok bruker et noe annet språk når hun sms'er med sine jevnaldrende.

Undervisningstips

Foreløpig har jeg ikke testet ut bruk av sms i norsktimene, men jeg har bladd litt i noen lærebøker. Hvis man trenger tips for bruk av sms i undervisningen, er det litt å hente på s. 58 - 59 i Dialog 1 (Gyldendal) og s. 25, 210 - 211 og 227 - 229 i Klar Melding 1 (Cappelen).